Marco

Dette skrev jeg om Marco i RR-bladet i 2003.

Dette er Marco.

Vi har nettopp kommet hjem fra en tur i marka, jeg Eva og  min firbente venn Marco. På turen ble jeg gående å tenkte på hva jeg skulle skrive om. Jeg kjente at prestasjons angsten vokste…..  Takk Thomas, May og Kira…

Det er ikke lite jeg kan si om gutten min, som nå er 3 år og fire mnd. Det jeg med sikkerhet kan slå fast er at årene flyr….

Det føles ikke som lenge siden; der jeg en stille juni dag dro nede i Stange. Jeg skulle da til Reidar og Reidun Kristiansen for å se på to små gutter. De var så utrolig flotte begge to! Jeg viste ikke hvordan jeg skulle klare å velge bare en av dem…

Men en av valpene kom rett bort til meg og hilste. Han var en liten ”tøffing” , som ville vise seg fram. Og da var det gjort……

Han hadde et rampete blikk i øye, store ører som flagret i vinden, store ukordinerte ben og en rund og god mage. For meg så måtte det bare bli; Marco.

Han er en luring fortsatt.. .…

Det var utrolig stas å endelig få med den etterlengtede gutten hjem. Jeg hadde da ønsket meg Ridgeback i fem år. Med årene sammen Marco og de andre firbente RR- vennene, har ikke fascinasjonen av de flotte dyrene blitt mindre!

Vel; vi kjørte så hjem til Trondheim. Der ventet en egen seng, med en kose bamse i til Marco. Utrolig nok er Bamse der fortsatt i dag. Men Bamse er nok litt mer slitt i tøyet nå en i sine yngre dager.

Bamse har blant annet vært målet på den første spor turen vår. Marco likte ikke helt at Bamse gjemte seg, og var veldig gira på å finne ham. Gjensynet for Marcos del var så stort at han bare måtte riste Bamse skikkelig… ” du må ikke stikke av på den måten en gang til, kompis”. Det endte med at ”mor” da måtte sy på Bamses arm. Bamse selv sa ikke så mye….

Den trofaste kammeraten har vært med på mye….  Fortsatt er de sengekammerater hver kveld!

Dette med spor gav mersmak. Han sporet og lette etter noe spennende over alt. Så vi prøvede forskjellige varianter av spor. Noe som var midt i blinken! ”Dette syntes gutten var spennende”….

Ellers er Marco en ganske selvstendig gutt. Det har han vært siden han var liten. Jeg pleier å kalle ham ” mors lille Ferdinan”, noe han gremmes over.

Når vi er ute på tur, går han rundt for seg selv og dagdrømmer. Nesa er høyt i sky og han trekker inn duften av trær, blomster og andre god saker. Han  legge seg rett ut på en blomster eng å nyte live.

Ja, han er en virkelig livsnyter.

Som de fleste andre Ridgebacker elsker Marco å være ute å jobbe. Han synes det er topp å få ulike ”oppdrag” som skal løses. Det er så utrolig moro når vi er på butikken og handler. Fordi han skal få bære varene hjem etterpå. Snakk om kry!!

Han er så stolt og  glad i kløven sin.

Lydighet har ikke vært Marcos spesialitet i ”ungdomstiden”. Han syntes det var voldsomt kjedelig at andre skulle bestemme hva han burde, og måttet gjøre til en hver tid.

Slutt å mas”!

Han var jo som ungdommer flest mer opptatt av andre ting; Som å snuse i bakken, løpe etter damer, ”henge” rundt i nabolaget for å få med seg siste nytt….

Så vi prøvde oss i stede på litt agility. Da kom nesen opp fra bakken og det var full ”skjerping” Oioioi hvor moro…. Med disse hoppen og kunstene kunne han nok imponere ei dame eller to.

Etter hvert flettet vi inn litt lydighetsøvelser. Det ble mer å mer stas. I dag er det faktisk ganske morsomt. Jeg forsøker å si til Marco at det handler om modning. Man han føler seg allerede ganske moden, så det vil han ikke høre på…

Ellers har vi drevet med:

Risiko- sporten; Sykling.  Der er Marco så gira at jeg er redd han skal ta fullstendig av.

Da mener jeg; at når vi starter på turen, så går halen i været og han løper fint ved siden av sykkelen.

Marco blir så fascinert av dette kjøre tøye. Endelig er det noe som gjør at ”mor” klarer å holde følge. Og han vil tydelig vis teste kapasiteten min.

Dette resulterer i at farten øker og Marco svever ved sidenav.

Da sitter jeg engstelig på setet og lurer på hvor dette skal ende…

Det er etter en slik tur at ”mor” er utrolig glad for at hun er godt forsikret. Og at jeg kommer hjem med livet i behold!

Noe av det artigste Marco vet er å være sammen alle RR- vennene sine. Han vet når det er lørdag, og treff!

Da er det gratis konsert for ”mor” i bilen på vei til Øysand. Kan ikke med hånden på hjerte si at jeg er imponert over de musikalske ferdighetene til sønnen min..….

På Øysand er det masse trening, lek og moro. Vi setter stor pris på vennene våre. Det er godt å ha noen å rådføre seg med.

Marco har blant annet fått en del tips om hvordan han kan tjene til livets opphold.

Fia har blant annet lært ham at det å riste på hode, kan være ganske så poppulært.

Videre kunne de lære bort ulike måter å sjarmere bestemødre på. Da er det bare å sette seg så fint en bare kan, og vinke pent med labben. Samtidig som at man rynker litt på pannen. Det fører til bløte hjerter og rause ”givere”. Bestemødre er gavmilde de!!!

I de siste to årene har det bare vært Marco og meg. Marco er vant til å være med  over alt og vi har dratt sammen på det meste. Det har stort sett vært oss to….

Så nå når ”mor” har fått en tobent ”venn” i huset er ikke alt helt som Marco hadde tenkt seg. Han synes det er utrolig rart at det er noen andre som skal få oppmerksomhet….

Dette har resultert i en rekke forestillinger hjemme på stua. Det har vært veldig mye ”miming”. Mor: gjett hva jeg er nå da… Se på meg da mor. Å med skli fart fra gangen… ”her kommer jeg”…jo da… Det er spennende tider.

Teatersporten har heldigvis roet seg litt i skrivende stund.

Men Marco har laget nye strategier. Han satser heller på et helhjertet forsøk i oppdragelse. Den som skal oppdras er den nye i huset. Helst når ”mor” ikke er hjemme…

Det eksamenskandidaten skal drilles i er: at det er lov å trekke i bånd, katter er fritt vilt, godbiter og ”pils” skal flyter fritt når ”gutta» skal se fotball kamp og at det da er lov å ligge lettere henslengt i sofaen…… Ellers er det bare er å ”kuule`n” i bakgrunnen hvis det skulle komme damer forbi. Da er det viktig å få ordne opp selv.

Alt dette gikk jo så bra helt til mor avslørte den ene fantestreken etter den andre. Da var det like før vi bygde ei snekkerbu ute i hagen…

Nå har ”mor” tatt kontrollen hjemme og avslørt alt lureriet. Til Marcos store fortvilelse. Men alt i alt er det tryggest slik. Alt er i sin vante orden og dagene går som de pleier, stort sett…

Vel, det er mye mer å skrive om Marco. Men vi velger å avrunde her. Vi vil takke for oss og benytter anledningen til å hilse til pappa Mantis og mamma Thombi. For ikke å glemme barndommskompissen Singel, som flyttet så langt sør….

Takk for oss Marco og Eva.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Stamtavle

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *